Jeg var med Odd på hans siste tur med Bell412 på Kirkenes, og han mente det var på sin plass å lande inne i Russland - det måtte jo være en fin avslutning på karrieren som maskinist mente han. Vi landet i Sovjetunionen som det da het og spiste lønsj med grensekommisærene, men etter 30 min som var avtalen så flyttet vi oss tilbake på trygg grunn🚁. Hvil i fred Odd
Odd Furu var en av flere erfarne maskinister som ble sendt på flyoppdrag med meg som uerfaren og ny flyger på 339 skv. I tillegg til sin tekniske sterke bakgrunn var han et stødig besetningsmedlem som på sin egen måte bidro til å «oppdra» en luftbåren jypling som meg, spesielt i dårlig vær.
Odd minnes i glede og respekt🌹
Jeg må også få bidra med et minne fra 80-tallet. Det var høstøvelse og 339 skvadron var etablert i feltbase. Ambulanseberedskapen ble imidlertid opprettholdt, og 6. september 1982 var det vi to som hadde vakt. Vi ble kalt ut til Birtavarre i Kåfjord for å hente en høygravid kvinne som legen skjønte måtte til fødeavdelingen snarest. Det fantes ikke noe AMK den gang, så det var de lokale legene som rekvirerte helikopter, og de måtte som regel være med oss, da vi jo ikke var oppsatt med noe helsepersonell i crewet. Været var bra så vi kunne fly korteste veien mot Tromsø over fjellene, men det holdt akkurat ikke likevel. Fødselen satte nemlig i gang for fullt, og den unge legen, sannsynligvis en turnuskandidat, ble ganske så stresset og signaliserte at han trengte hjelp. Odd spente seg løs, hoppet bak, og hjalp til. Jeg konsentrerte meg om å prøve å komme fortest mulig frem til Tromsø, og hadde ikke helt oversikt over hva som foregikk der bak, men like før landing fikk jeg beskjed om at antall personer ombord nettopp hadde økt fra 4 til 5! Ei lita jente hadde kommet til verden, og alt gikk heldigvis bra - noe vi kunne konstatere noen år seinere, da vi hadde hyggelig besøk av mor og datter på skvadronen.
Takk for tiden vi hadde sammen på 339 skvadron Odd - dere erfarne og garvede maskinister bidro nok til at vi unge og eplekjekke flygere klarte oss uten å havne i for mye trøbbel!
Kjære Odd.
Det er lenge siden nu, fredag 11.desember 1981.
I min loggbok står det; Kirkenes-Kautokeino-Reisadalen. Vi var på vei hjem etter en uke i Kirkenes. Vi skulle bare hjem.
Denne fredagsettermiddag ble vi overrasket av en snøbyge i Reisadalen, og det var blitt mørkt. Vi var bare 120 meter (200 fot) over bakken i Reisadalen, og vi befant oss uten forvarsel midt i en snøbyge, med «null» sikt. Vi var IMC.
Ingenting ble sagt, og jeg fortsatte å fly på «instrumentene» Etter ca 4-5 minutter så vi et lys på høyre side, og jeg formidlet til deg: «Vi lander her». Med et utelys i sikte utførte vi en 360˙ sving, og landet ved et «hersjegjerde».
Etter landing «sikret vi UH-!B nr 086 for «overnatting», og kavet oss i en og en meter snø mot «utelyset», et bolighus.
«Gamlemor» i huset tok oss vel i mot, med kaffe og kaker.
Vi fikk bestilt en drosje til Storslett.
Vel framme ble det «fredags-kveld» med en liten Whiskey som vi hadde fått av en amerikaner i Vadsø.
Følg «lyset» Odd, det som sørget for en sikker landing denne fredags ettermiddag i mørket og snø i 1981.
Hvil i fred.
Jeg kondolerer til Odd sin familie.
En liten hilsen fra en fugl til en annen. Titta innom deg for ikke mange ukene siden. Du var ganske slapp der du lå i senga men kvikna til da jeg viste deg bilder jeg hadde tatt fra lufta. Litt mimring fra gamle dager ble det også og noen tårer. Flere helikoptertyper ble nevnt og full kontroll hadde du på alle komponentene.🚁 Hvil i fred.
Den siste hilsen. Lofrid, Odd-Inge, Anne-Grethe og Jan-Helge.
En siste hilsen
fra Ruth Karin og Kjell m/familie
En siste hilsen Odd, takk for en fin tid ved 339 skvadron